I 2004 mistet jeg min første kjærlighet. Han døde.
Ja, du leste riktig. Han døde. Momentant. Plutselig. Helt uten forvarsel.
På perrong nummer fem på Oslo S stoppet hjertet hans. Han falt om.
Og våknet aldri igjen.
Magnus ble bare 21 år gammel.
Kroppen hans endte i en urne. Og havnet i mine hender.
Jeg plasserte han under jorda. Bokstavelig talt.
Six feet under.
Det som var igjen av han.
Asken. I urnen.
Surrealistisk, sykt, kvalmt og så alt for makabert.
Det var ikke sånn det skulle bli. Vårt liv.
Sammen.
Kjære døden. Du kan dra til helvete.
Det her er historien om den virkelige ”Døden på Oslo S”, og om hvordan livet mitt bare måtte gå videre.
Det her er historien om hvor langt nede jeg har vært.
Fysisk og mentalt.
Det her er historien om hvordan jeg reiste meg opp igjen.
Fra gulvet i stua.
Fra senga.
Fra den grønne stolen i leiligheten.
Jeg reiste meg opp. Helt til jeg stod rett.
Rakrygget.
I alle fall sånn noenlunde.
Det her er historien om hvordan jeg ba døden reise.
Til helvete.
"Er det alvorlig?", spurte jeg legen nervøst.
Alt jeg så var en sofa.
Et bord.
En telefon.
Jeg hadde blitt plassert på et lite rom alene på akutten på Ullevål sykehus.
Jeg var redd.
Livredd.
Forvirret.
Legen ville hente sykepleierne. Jeg stoppet han. Jeg måtte ha svar.
"Er det alvorlig? Er han bevisst? Er det alvorlig?"
Jeg gjentok meg selv.
Han kikket ned i gulvet. Sukket.
Stoppet så opp i døråpningen;
"Ja, det er alvorlig. Han har dessverre gått i døden."
Jeg reiv meg i håret.
Skreik. Bannet. Høyt. Hylte.
Så høyt jeg bare klarte.
Fra lungene. Fra hjertet.
Hadde han virkelig gått? I døden?
Jeg fikk se han kort tid etterpå. Han lå der så uvitende. Enset meg ikke. Mitt nærvær.
Så uvitende om min smerte. At jeg hadde det så ufattelig vondt.
Hadde han bare visst.
Men det gjorde han altså ikke.
Han hadde gått.
I døden.
Ufrivillig.
Helt alene. Han var helt alene i det øyeblikket han falt.
På noen sekunder tok livet slutt.
Kjære døden. Du kan dra til helvete.
Jeg kysset han. Han kysset ikke tilbake.
Jeg prøvde å riste liv i han. Han rørte seg ikke.
Jeg prøvde å rope til han. Han svarte meg ikke.
”Magnus! Vær så snill! Svar meg! Bare svar!”
For faen.
Han måtte svare.
Jeg var hysterisk. Forbannet.
Jeg hatet han. Fordi han ikke svarte meg.
Fordi han døde.
Men jeg elsket han jo. Han var mitt alt. Han var hele mitt liv.
På den tiden.
Den kalde, likbleke kroppen lå rett foran meg.
Jeg klarte ikke stå oppreist. Jeg måtte bli holdt. Fra begge sider.
Han bare lå der. Helt stille.
Stillheten sa alt.
Han var rett og slett død. Og det var ingenting jeg kunne gjøre for å endre det.
Ingenting.
Han hadde sår i pannen og på hendene.
Den dagen.
Rundt hodet hadde han en støttebandasje, slik at kjeven hans skulle klare holde seg på plass.
Sårene hans kunne tyde på at han hadde falt. Uten å rekke å ta seg for.
Det hadde gått fort.
Hjertet stoppet.
Sånn.
På perrong nummer fem.
Der endte livet.
I uniform.
På vei til toget.
På Oslo S.
Magnus var fotograf ved Forsvarets Mediesenter, og hadde vært på oppdrag i Trondheim den dagen.
Han ringte meg fra Værnes Flyplass. Det var siste gang jeg hørte stemmen hans.
Han lo. Jeg lo. Vi skulle snakkes senere på kvelden.
Vi la på.
Det var det.
Siste gangen.
Det hadde gått flere timer uten at jeg hadde fått noen melding fra han.
Jeg var på jobb på Storo Storsenter, og hadde akkurat tatt meg en matpause.
Den dagen.
Jeg hadde gjort klart en melding på mobilen.
Jeg skulle være morsom. Prøve å hinte til at jeg ventet på et livstegn.
"Er du i live, eller?"
Den sendte jeg aldri.
I stedet fikk jeg en telefon. Fra hans mor. Han hadde havnet på sykehus. Hun visste ikke noe mer.
Enn at vi måtte dra. Til akutten.
Jeg var en 19-årig ambisiøs journaliststudent.
På den tiden.
Jeg hadde et hjerte for dans, musikk, politikk, journalistikk, og alt i mellom.
Med ideologi, skriveri og fremtidsvisjoner på plass, hadde jeg øynene rettet mot suksess.
Ingen kunne prøve stoppe meg. Ingen kunne prøve stoppe oss.
Bare døden. Døden prøvde.
Dra til helvete.
Sammen skulle vi ut og erobre verden.
Starte det ”ordentlige livet”, som vi selv kalte det.
Dagen før han døde gjorde vi nettopp det.
Vi skrev kontrakt på leilighet. Vi skulle bli samboere.
”Nå gleder jeg meg bare til å flytte inn sammen med deg, jenta mi. ”
Det var det han skrev. Dagen før han døde.
3.september 2004.
Telefonen ringte i ett. Jeg orket ikke ta den. Ville ikke. Jeg ville ikke møte virkeligheten.
Jeg ville ikke fortelle familie og venner at han hadde falt.
At han var borte. Det var det ordet jeg etter hvert brukte.
Borte.
"Død" ble altfor virkelig. Jeg ble kvalm. Jeg blir fortsatt kvalm.
Av det ordet.
Død.
Foreldrene og søstera hans åpnet plutselig døren. Til det rommet. På Ullevål sykehus.
De forstod det med en gang. Jeg satt der. Rødsprengte øyne. Knust.
Magnus var der ikke.
Jeg tok mot til meg. Jeg måtte snakke. Jeg måtte informere. Jeg måtte møte virkeligheten.
Jeg måtte bruke det ordet.
”Mamma, han er død!”, skrek jeg i telefonen.
"DØD!"
Hun gråt. Men hun var rolig. For min skyld.
Pappa, kona til pappa og min eldste bror åpnet så døren.
Til det rommet. På Ullevål sykehus.
De var rolig. De også. For min skyld.
Broren min holdt meg.
Han gråt. Med meg. For Magnus.
Han var rolig. For min skyld.
Dagen etter den dagen. Pappa snakket til meg om sorg. Og om det å takle den. Om å takle hverdagen.
Jeg ville ikke høre. Jeg ville ikke innse.
Han klemte.
Trøstet.
Fikset.
Ringte.
Til min andre bror. Som var på andre siden av jordkloden.
Jeg klarte ikke prate. Jeg klarte ikke puste.
Jeg lå i vater. Apatisk. Helt knust.
Broren min sendte meg en melding. Det eneste han ville, skrev han, var å holde meg.
Det eneste han ville, var å være der. Og han gjorde nettopp det. Fra andre siden av jordkloden.
Mamma avbrøt ferien momentant. Hun var i Spania. Kom hjem. Tok vare på meg.
Hun var rolig. Hun var stødig. Hun var der. For min skyld.
"Han er ikke borte!"
Det var det jeg skreik til henne i det hun åpnet døra til leiligheten.
Hysterisk.
"Han er ikke det!"
Jeg løp febrilsk rundt i stua. Jeg hadde panikk. Jeg var i sjokk. Jeg var apatisk. Fant frem bilder.
Kysset bildene. Skalv. Hylte. Høyt.
Jo, sa hun. Hun var direkte. Hun var stødig. Hun holdt meg fast.
"Hanna, han er det."
Han ble flyttet til Rikshospitalet etter hvert.
Vi "så" hverandre denne dagen.
Jeg prøvde å åpne øynene hans.
De lå med en liten åpning, og jeg trodde derfor han kunne se.
En liten åpning som man har når man våkner om morgenen.
Selvfølgelig ser han. Selvfølgelig er han våken.
Det er jo meg. Han ser jo meg.
”Du och jag”, som vi alltid sa.
Min beste venninne stoppet meg. Fra å åpne øynene hans.
”Hanna, nei!"
Blikket jeg ga henne, vet jeg hun aldri glemmer. Jeg hadde aldri gitt henne det blikket før. Og aldri igjen. Blikket som sa: ”Du sier faen ikke nei til meg!”.
Han er min, og han er her.
Problemet var, det var nettopp det han ikke var. Han var ikke her.
Lenger.
Det visste hun. Det visste jeg også.
Innerst inne. Intellektuelt sett visste jeg det. Jeg visste jo hva døden betydde.
Jeg visste jo at han var død. Men han bare kunne ikke være det.
Jeg var et emosjonelt vrak. Rett og slett.
Hun visste han var blitt obdusert. Hun ville hindre meg i å se arrene.
De hadde åpnet han.
I hodet. I brystet. I hjertet.
Det visste ikke jeg. Det så ikke jeg.
Men det visste hun. Det så hun. Hun var bestemt. Hun var rolig. For min skyld.
Den lukten. Den stramme, syrlige lukten. Lukten av død. Lukten av lik.
Fy faen. Lik.
Jeg kastet meg over han. Over mitt lik. Over min kropp. For det var det han var.
Han var jo min.
Jeg luktet på han. Den lukten. Han var blitt pløsete i ansiktet siden sist. Han var blitt litt gul i huden.
Kjære døden. Du kan dra til helvete.
Den grå hettegenseren.
Den luktet så godt. Den luktet Magnus.
Jeg brukte den.
Hele tiden. Den første tiden.
Jeg tviholdt på genseren om nettene. Holdt den inntil meg.
Jeg brukte den på dagen. Jeg ville aldri vaske den.
For da fjernet jeg han helt. Den svarte t-skjorta. Den også.
Den hvite capsen.
Mobilen hans.
Mobilen min.
Meldingene mellom oss to.
Bildene hans.
Ringen han hadde på tommelen. Den hang jeg rundt halsen. Min hals.
Jeg tok vare på alt. Alt med en affeksjonsverdi.
Alt som hadde betydd noe for han, betydde noe for meg.
For oss.
Derfor tok jeg vare på det.
Som om disse tingene ville få han tilbake til livet.
Ja, riktig.
Ringen rundt halsen fikk meg til å føle meg nær. Den var nær hjertet mitt.
Det var ikke logikk, det var sorg.
Sorgen.
Den gjør deg gal. I alle fall for en periode.
Jeg var livredd for å glemme. Jeg tvang meg selv til å huske; de små tingene, de store tingene.
Alle ordene.
Smilene. Latteren. Fremtoningen. Humoren.
Det som gjorde han til han.
Tingene hans hjalp meg med å huske. De skjerpet sansene.
Den grå hettegenseren hans. Den svarte t-skjorten hans.
Ringen hans.
Den jeg hang rundt halsen.
Den hvite capsen.
Den fulgte med han.
I kisten.
I urnen.
Under jorden.
Jeg sendte den med han. Fordi han likte å ha den på.
Jeg sendte med parfymen min. Sånn at han kunne lukte meg.
Jeg skrev et brev til han, slik at han aldri følte seg alene.
Jeg sendte med et bilde av meg.
Slik at han kunne huske meg.
Det la jeg mellom hans foldede hender i kisten.
Som om disse handlingene ville utgjøre en forskjell.
Ja, riktig.
Det var ikke logikk, det var sorg.
Sorgen.
Den gjør deg gal. I alle fall for en periode.
I dag får jeg vondt når jeg ser noen folde hender. For meg betyr det bare én ting.
Kjære døden. Du kan dra til helvete.
I bisettelsen måtte jeg møte alle. Jeg kunne ikke gjemme meg lenger.
Selv om jeg emosjonelt sett ikke klarte forstå at han var borte for godt, ville jeg samtidig at han skulle få den beste avskjeden han bare kunne.
Jeg skrev til han. Et langt og sårt brev som presten leste opp i kirken.
Akkurat som han pleide skrive til meg.
Jeg spilte sangen vår. Den sangen av Saybia med den altfor treffende teksten "The second you sleep".
Jeg fant frem klærne han likte å gå med, slik at han kunne ha dette på seg en siste gang. I kisten. Dongeribukse.
Hvit skjorte.
Med den hvite capsen.
Det øyeblikket begravelsesbilen kjørte av gårde, var en av de verste.
Jeg prøvde å løpe etter bilen. Jeg ble holdt igjen.
Det var liksom slutt.
For godt.
Jeg hadde fått se han fem ganger. Fem ganger. Så måtte jeg la han gå.
Fy faen.
Presten sa at Magnus hadde det bra.
Nå.
Han var med Jesus.
Sa han.
Han var med Gud.
Visst.
Jeg tenkte;
Kjære Gud. Du kan dra til helvete.
Jeg valgte å sende han i kisten uten sokker.
Faktisk.
Fordi han hatet at noen tok han på føttene. Han var kilen.
Jeg ville ikke at begravelsesbyrået skulle kile han til døde.
Det var ikke logikk, det var sorg.
Sorgen.
Den gjør deg gal.
I alle fall for en periode.
Jeg ville ikke ta toget. Jeg ville ikke nærme meg Oslo S. Perrong nummer fem.
Jeg tok ikke tog på ett år faktisk. Det høres så sykt ut nå.
Tenk. Ett år. Og jeg som ikke hadde lappen heller. Transport fra et sted til et annet tenkte jeg ikke på.
Det gjorde pappa.
Han kjørte meg.
Overalt.
Men på den tiden var det riktig. Det eneste riktige.
Døden befant seg på Oslo S. Og dit ville ikke jeg.
Ikke faen.
Jeg tok på meg dansetøy. En kveld. I leiligheten. Til mamma.
For det var der jeg bodde.
På den tiden.
Magnus elsket å se meg danse. Han fotograferte. Mens jeg danset.
Det å ta på seg dansetøy for første gang etter dødsfallet, var en del av prosessen.
Sorgprosessen.
Jeg tok på meg alt. Ballettdrakten. Tåspiss-skoene.
Men jeg kom ikke lenger, før jeg knakk sammen på gulvet.
Jeg hyperventilerte.
Jeg klarte ikke begynne å danse, uten at han stod ved siden av og tok bilder. Det var noe som manglet. Det var han.
Jeg vugget. Frem og tilbake. Så mye at jeg fikk fysisk vondt. I brystet.
Det var det jeg gjorde for å roe meg selv ned.
Jeg krøp sammen. Jeg vugget overkroppen.
Det var det som gjorde meg rolig.
Hele tiden. På den tiden.
Denne dagen var et fremskritt. Jeg hadde begynt å se fremover. Jeg skulle danse.
Ikke nå, men en dag. I fremtiden.
Det var ikke logikk, det var sorg.
Sorgen.
Den gjør deg gal. I alle fall for en periode.
I de første ukene klarte jeg ikke være alene.
Jeg var redd for å være alene.
Jeg var redd for å føle på den intense smerten.
Jeg var redd for hva jeg skulle gjøre.
Jeg var redd for hva jeg kunne gjøre.
Alene.
Folk strøk meg over håret. Hele tiden. På den tiden.
Folk sov ved siden av meg. Hele tiden. På den tiden.
Innvendig var jeg tom. Helt tom. Med en konstant fysisk smerte.
Jeg ble veldig tynn.
På den tiden.
Syltynn.
Jeg gråt så mye at jeg glemte å spise. Alt annet enn Grandiosa.
Helt sant. Det var det jeg spiste.
Mamma lå og holdt meg i hånden om nettene. Jeg drømte. Jeg hyperventilerte. Jeg fikk ikke puste.
Jeg fikk angst. Hele tiden. På den tiden.
Det var ikke bare det at han var borte som gjorde vondt.
Det var det makabre, ekle og kvalmende med døden også.
Jeg tenkte mye på deg.
Ja, du ja.
Døden.
Kjære døden. Du kan dra til helvete.
Jeg var tilbake på skolebenken etter to uker. Jeg tok på meg den maska.
Jeg begynte å skrive.
Igjen.
Den maska. Den var nødvendig. For å overleve.
Maska var nødvendig for å klare å fokusere i hverdagen. For å la være å dyrke sorgen.
For ikke grave meg ned i min egen elendighet.
For å komme meg videre. Maska var nødvendig, fordi jeg klarte å gi litt slipp.
Men bare for et lite øyeblikk.
Jeg tok på meg et smil. Når jeg var rundt folk.
Jeg kalte det «gameface». For meg selv. Til meg selv.
Fordi det var nødvendig.
Rett og slett.
Jeg kikket meg i speilet. Tok på meg sminke. Ordnet håret. Jeg skulle ut.
Jeg tok tak i dørhåndtaket til ytterdøra. Jeg knakk sammen på gulvet.
Begynte å hyle. Vugge. Overkroppen.
Frem og tilbake.
Jeg kom meg ikke lenger.
Den dagen.
Etter noen uker og måneder begynte jeg å få et ekstremt behov for å være alene.
Faktisk. Da torde jeg det. Jeg ville det. Jeg ville finne meg selv. Pompøst som det enn hørtes ut.
Jeg ville snakke med han. Høyt.
Uten at noen andre var i nærheten.
Men folk strøk meg fortsatt over håret. Hele tiden. På den tiden.
Jeg kunne bli sint. Veldig sint.
Mamma fikk gjennomgå.
Jeg måtte få være litt alene også.
Hun måtte være alene. Hun også. Hun satt livet sitt på hold. For min skyld.
Når folk nå prøvde å stryke meg over håret, måtte jeg dessverre skyve de bort.
Bare et par meter. Jeg måtte puste. Det var nok verre for de som var rundt.
Folka som var vant til å løfte meg opp.
Jeg trengte etter hvert å løfte meg selv.
Etter noen måneder begynte jeg å dra ut med venner.
Jeg tok noen øl.
Gutter prøvde å flørte. Sjekke.
Jeg fikk dårlig samvittighet.
Herregud, så dårlig samvittighet.
Jeg skjøv folk bort.
Fordi jeg fortsatt hadde kjæreste.
Etter hvert begynte jeg så smått å date. Men det var tungt.
Når man møter folk som vil.
Som vil ta plassen.
Og du ikke føler du noen gang kan klare elske igjen.
Det var ikke sånn det skulle bli.
Tjueårene.
Jeg skal være ærlig. Det har vært tøft å leve til tider. Meget tøft.
Jeg har kjempet mye.
Kjempet mye for å overleve. Døden er skummel. Den er stygg.
Men er det en ting som er sikkert, så setter døden livet i perspektiv.
Perspektiv fikk jeg virkelig oppleve den dagen i september 2004.
Jeg har vært sta, og lært mye underveis.
Jeg skulle ikke gi opp. Ikke faen. Det var for mye igjen å se.
Å oppleve. Å utforske.
Erfaringen jeg har opparbeidet meg har formet meg til den jeg er i dag.
Det er en dyr erfaring, men jeg sitter rakrygget igjen på andre siden.
Sterkere enn noen gang.
Jeg er glad, og på vei mot noe.
Jeg har vært glad underveis også.
Helt sant. Jeg har satt pris på de små tingene. Klisjé sier du?
Kanskje. Men en viktig en.
De små tingene; et lite smil i hverdagen, en liten berøring, et lite hei, et hade bra, et kompliment, en god klem.
Du vet aldri når du får oppleve "den dagen" du også.
Jeg klarte aldri å gå fra noen etter en krangel.
Jeg kunne prøve. Men jeg gikk alltid tilbake. Måtte ordne opp.
For man vet aldri når man opplever den dagen.
På nytt.
Heldigvis hadde jeg og Magnus ikke kranglet.
Vi hadde ledd.
Den dagen.
Dette er et tungt tema. Jeg vet. Altfor tungt.
Det er for mørkt for folk flest. Særlig på en torsdag som i dag.
Det er snart helg. Kan ikke tenke på døden da. Nå er det lettbeint underholdning som gjelder.
Ok, en litt for tydelig referanse fra Radioresepsjonen der.
Skyt meg. Vi kan heller snakke om hva vi skal leve av etter oljen.
Skyt meg en gang til.
Tilbake til døden.
Jeg har angst for den. Jeg også. Som folk flest.
Men vet du hva?
Man kan ikke glemme livets forbanna lyse side også.
Enda en klisjé sier du?
Kanskje. Men en like viktig en.
Om ikke mer.
Ei venninne skrev brev til meg etter dødsfallet.
Hun skrev:
"Og imens må vi ikke glemme; å leve-prompe-elske-savne-utforske-angre-sette pris på!"
Hun skrev også: "Neste gang vi sees, om jeg hadde dratt en "Har alle det bra?", håper jeg du ville tenkt..."Nei, men litt bedre."
Jeg har hatt jævlig dårlig samvittighet.
Fordi jeg fikk leve.
Fordi jeg levde videre.
Fordi jeg ble forelsket på nytt.
Fordi jeg måtte tillate meg selv å ikke tenke på han.
Hele tiden. Hvert minutt. Hver dag.
Men;
Jeg har aldri gitt opp. Fordi jeg vet hvor verdifullt livet er. Fordi jeg vet hvor viktig det er.
For den lærdommen, klapper jeg meg selv på skulderen.
Døden skulle faen meg ikke vinne.
Kjære døden. Du kan dra til helvete.
Magnus døde av hypertrofisk kardiomyopati.
Dette er en sykdom hvor hjertemuskelen er forstørret.
Hjertet vokser seg større enn kroppen faktisk kan takle.
Han døde bokstavelig talt av sitt altfor store hjerte.
Han visste ikke om denne sykdommen selv.
Tenk hvis han hadde oppdaget det.
Tenk hvis.
Dagen før den dagen.
Vi var alene sammen i leiligheten til mamma.
Han bøyde seg ned for å knyte skoene sine.
Det stakk i siden. I brystet.
"Det der må du få sjekket ut hos legen."
Han nikket.
Det hadde nemlig skjedd mange ganger før. Han kunne våkne om natten av at det stakk.
I brystet.
Han hadde vært hos legen tidligere.
For å si at han ikke fikk puste ordentlig. Han fikk astmamedisin. Den funket ikke.
Et par uker før han døde, besvimte han.
Ironisk nok var dette også på Oslo S.
Det er visst vanlig å besvime. Når du har et alt for stort hjerte.
Oslo S ble hans skjebne.
Om man tror på sånt.
Så hva er konklusjonen? Hva er meningen med det hele?
Jeg har ikke peiling.
Det eneste jeg vet er at det går over.
Smerten.
Den intense smerten. Den går faktisk over.
Det går bra. Det vil gå bra.
Du glemmer selvfølgelig aldri. Det skal du ikke.
Men jeg har lært meg at det faktisk er greit å glemme litt.
Jeg har ledd mye. Helt sant.
Jeg har hatt galgenhumor.
Jeg har hatt satirisk humor.
Jeg har hatt mørk humor.
Jeg har hatt lettbeint humor.
Noe takket være denne maska. Det påtatte smilet som etter hvert ble ekte.
Mitt "gameface" hjalp meg videre.
Mye på grunn av folka. Rundt meg. Som fikk meg til å le. Når egentlig ingenting var morsomt.
Og endel fordi jeg faktisk tok tak i meg selv. Jeg presset meg selv til å leve. Til å ha det gøy.
Jeg var en livsnyter fra før. Hvorfor skulle jeg ikke fortsette med å være det etterpå?
"Jasså Magnus, du får det med deg?", sa hans beste kompis hver gang det skjedde noe gøy.
Vi kikket oss over skulderen. Der satt visst Magnus.
Sånn på liksom.
Han var med oss. Hver gang det skjedde noe morsomt. Hver gang vi fant på noe sprell.
Hans beste kompis ble min beste kompis. Det var sånn det skulle bli.
Nøkkelen i å leve videre har for meg vært - fokus.
Jeg har kanalisert og systematisert.
Tankene.
Lært meg når jeg kan godta negative tanker. Og når det faktisk ikke er greit.
Lært meg når de positive tankene må ta overhånd.
Jeg har også lært meg at jeg ikke kan kontrollere det.
Ikke alltid.
At man ikke skal kontrollere det.
Ikke alltid.
Men noen ganger. Noen ganger er det viktig. Og det er viktig å lære seg når.
Følelsene har alltid vært der. Det skal de være.
Jeg har dog lært meg hvordan tankene kan overstyre følelsene.
I alle fall når det som faktisk var viktig, var å overleve.
Å leve videre.
Magnus var fotograf. Han tok alltid bilder.
Masse bilder.
Hele tiden. På den tiden.
Bildene hans har hjulpet meg videre.
De har hjulpet meg med å bevare øyeblikkene, som jeg faktisk kan komme til å glemme senere i livet.
De øyeblikkene jeg hadde glemt, som faktisk er viktig å huske.
Bildene hans har hjulpet meg å huske han.
Det var det jeg var så redd for å glemme.
På den tiden.
Så folkens, fortsett å ta bilder.
Fortsett med å bevare det du ønsker å huske.
Tenk at bildene faktisk kan hjelpe deg en gang også.
Eller hjelpe din samboer.
De kan hjelpe dere videre i livet.
Videre fra den dagen.
Jeg skrev tidligere at jeg måtte finne meg selv. Pompøst. Pretensiøst. Og riktig.
Og for å være helt ærlig; der har jeg gjort en sabla bra jobb.
Comments